Ei av dei viktige hendingane som er knytt til Ørsta kyrkje sitt jubileum i fjor var syngjespelet

"Høyr kyrkjeklokka lokkar"

​Bestillingsverk i høve Ørsta kyrkje sitt 150-års jubileum. 1864-2014. Syngespelet er skrive for lokale barnekor, prosjektkor, mannskor, mannskvartett, messingkvintett, musikarar og solistar.

Forfattar: Jan Ove Ulstein
Komponist: Marie Austrheim Riise.
Regi: Nina Elisabet Bøe.

Syngespelet «Høyr kor kyrkjeklokka lokkar» og Dei nynorske festspela 

Bestillingsverket «Høyr kor kyrkjeklokka lokkar» vart ein stor suksess då det var framført i november 2014 i Ørsta kyrkje. No er syngespelet ein del av Dei nynorske festspela sitt program i 2015. 

Syngespelet hausta stor ros både i media og blant publikum. Med to fullsette framsyningar feira ein Ørsta kyrkja sitt 150-års jubileum. No har publikum moglegheit til å få med seg framsyninga ein siste gong, laurdag 27.juni kl.17.00. 

Du kan bestille billettar på www.festspela.no 

"Høyr kor kyrkjeklokka lokkar" er eit historisk syngespel om Ørsta kyrkje. Tematisk ynskjer vi å løfte fram den kyrkjelege og kulturelle arven i Ørsta med Berte Kanutte Aarflot, Anders Hovden og Monrad Norderval. 

Vi får møte dei som bygde kyrkja, og vi får høyre Anders Hovden som "held leven" og rappar frå preikestolen. Men kven er det som sit inne i alteret? Og er det nokon som skal gifte seg?

 SJÅ VIDEO FRÅ YOUTUBE:

https://www.youtube.com/watch?v=1BoMePPU_R8

Musikkanmeldelse: Ørsta kyrkje, 30. november 2014 

Menighetens lovsang til kirken, og kirkens lovsang til menneskene 

Ørsta kirke feiret 150 år denne helgen, og gjorde det på en helt spesielt fin måte: Syngespillet "Høyr kor kyrkjeklokka lokkar" med musikk av Marie Austrheim Riise og tekster av Jan Ove Ulstein, sydd sammen for kirkerommet av regissør Nina Elibabeth Bøe, trakk fulle hus, og vel så det. 

Medvirkende var messingkvintett og orgel, piano, bass og trekkspill, blandakor, mannskor og et stort kor av små barn - minst førti i tallet. Og roller fra bygdas og kirkens historie: Berte Kanutte Aarflot dukker opp som guide for dagens prest, og gir de to unge, nysgjerrige jentene ærlige svar om hvordan livet var på bygda i gamle dager, med hardere kår og en kanskje annerledes gudstro enn vår. 

Rebbestadkaranes velklingende mannskvartett gjennopstår i jubileumsutgave: Det var de som var forsangere i 1864, og de lager liv til hverdag og fest, og tar gjerne i et tak: "Me mura for ei nye' tid / med stein frå bygda vår / Me mura so det helde / i hundrevis av år" . 

Tvillingparet Sara og Magdalena blir etterhvert en rød tråd, deres liv følger vi gjennom alle de kirkelige handlingene fra dåp til nattverd, i sorg når Magdalena dør ung, i konfirmasjon og i bryllupsglede når ho Sara finner seg han Anders, og det hele slutter ganske neddempet, med nattverd og oppfordringa: "Gjer heimen til ei kyrkje". 

Forestillingen griper fra første til siste tone. Selve idéen, å feire en kirke med at kirken forteller sin egen historie gjennom musikk og liturgi, er god, og med over hundreogtredve aktører i ilden er vi i kyrkjelyden med på en svært ektefølt og eksklusiv omvisning. 

Musikken slår oss med en kraft som overbeviser og rører. Marie Austrheim Riise dirigerer sitt verk levende og med oversikt og overbevisning. I melodiene har hun funnet en god balanse og en fin variasjon mellom tradisjonelle salmetoner og populærmusikk, og det hele er gjort i ypperlig fintfølelse med fortellinga og teksten. Vi kan lene oss tilbake og nyte de store salmeøyeblikkene, der messingkvintett, orgel og kor skaper en kraftfull basis, og barnekoret briljerer med kraftfull og ren sang som løfter taket med sin ekstra sopranstemme. Det er svært fint gjort, og leder tankene mot Bachs Mattheuspasjon, der barnekoret topper laget på samme måte. 

Underveis har vi mange vellykkede soloinnslag ledsaget av følsomt spill på bass, piano og trekkspill: Solister fra virkelig små til voksne viser seg fram, ofte med mange vers utenat, godt hjulpet av gode melodier som er lette å huske. 

Og tekstene til Jan Ove Ulstein funkler og lyser mot oss i mange av disse, hvor vår tro og våre liv tas på største alvor gjennom et dagsaktuelt og kraftfullt språk: ofte morsomt og gripende på samme tid som i «læresalme om lysta», eller når Berte 

Kanutte synger "Ej vil strikkje mej ein salme so varma / når me søkje' inst i livet ein tråd ta gullj.." 

Det blir en spesielt fin kveld i Ørsta kirke når alt faller på plass. Det er et imponerende stykke arbeid der mange har lært seg mye nytt utenat og overbeviser med vakre, rene stemmer og gode, sikre framføringer. 

Komponisten har lekt med sjangrene fra salmesang som i gamledager med mannskor, messing og solister, via musikalaktige arier, til barnegospel og rap, og gjennom god instrumentering og gode regigrep og overganger bærer det. 

Likevel ga denne opplevelsen langt mer enn det - den varmet langt inn, og jeg tror det var kombinasjonen av ærlige tekster, god musikk med melodier som ofte pekte oppover, slik kirkespiret gjør det, og effekten av dette velklingende og ærlige, blandet med at vi fulgte kirkens liturgi nesten som i en gudstjeneste, som løftet oss opp, og satte skapet på plass: "Høyr kor kyrkjeklokka lokkar" ble båret frem av den egentlige hovedrolleinnehaveren, Ørsta kyrkje. 

Ketil Grøtting